Mange har så store hus som dem aldri sitter i. Gigantvillaer med eksklusive tepper, berømte kunstskatter, marmorfliser rundt utslagsvasken og vinduskarmer av gull. Som dem aldri sitter i. Interiøret bare bryter seg gjennom din utilstrekkelighet, og borer seg inn i ditt materialistiske hjerte med sitt luksuriøse jeg. Men det ber deg aldri om å sitte. ”Vær så god og sitt”, hører jeg hjemme hos meg. ”Brett deg fram og sleng deg ut”. Den kommandoen får jeg aldri i disse utstillingshusa.

Prisen for Barbie -husene settes også gjerne to, fire og fem ganger opp for å kunne ta i bruk ord som ’eksklusivt’, ’luksuriøst’ og ’herskapelig’. Hva er det som er så er så eksklusivt med et hus som ser nøyaktig like sterilt og ubeboelig ut som alle andre hjernesvulstfremkallende salgsprosjekter? Er det virkelig luksuriøst å måtte stå hele dagen fordi ingen ber deg om å sitte ned? Og hvor herskapelig føler man seg egentlig når man ligger i kramper på gulvet som en reaksjon av all ståingen? Takke meg til møbler som omfavner meg med sin livsglede, naturlige komfort og sin forståelse av seg selv som underdanig. Jeg vil ikke la meg eies, kues eller nedverdiges av noen fisefine divaner fra Frogner.

Vet du hva jeg synes er toppen av idioti? Toppen av idioti, også kalt bunnen av klokskap, må være å bruke flerfoldige millioner på et ’eksklusivt’ hus, sprenge hull på sin egen bankkonto og lånekvote (for ikke snakke om verdighet, men det er en annen sak…) for å få råd til det aller mest luksuriøse, kirurgisk fjerne de siste gram av selvrespekt for å kunne oppfylle husets herskapelige skjebne. ..også kan man ikke engang bo i det nyanskaffede palasset sitt. Det er nemlig ingen som sier ”Vær så god, stig på, sitt ned, flytt inn”. Bolighandel – geniene har da ikke særlig mye valg, de blir stående utenfor. De blir stående der med dollarglis i øynene og et mørkelagt sinn. Uvitende om at folk som jeg sover godt om natta.